I artikkelen: Inkludering og spesialpedagogiske tiltak – motsetninger eller to sider av samme sak? beskriver Kjell-Arne Solli godt hvordan dilemmaer kan oppstå i krysningen mellom det å inkludere og det å skulle tilpasse individuelt gjennom spesielle tiltak.

Artikkelen tar utgangspunkt i prosjektet: «Barnehagens arbeid for inkludering av barn med nedatt funksjonsevne i et profesjonsperspektiv» . Jeg synes poengene til Solli er like relevant for skolen.

Dilemmaene som bringes frem kalles av Fylling (2000) for spesialundervisningens Janus-ansikt. Det knyttes til hvordan spesialundervisningstiltak er viktige for å sikre deltakelse i fellesskapet, samtidig som det kan uttrykke et behov for segregering og differensiering.

I alle sosiale relasjoner er det en spenning mellom inkludering og ekskludering, de som regel virker samtidig. Solli viser til Arnesen (2004). Hun utrykker at inkludering bør stå som et retningsgivende ideal.

I virkeligheten handler dilemmene mange ganger om å skulle velge mellom «det rette» eller «det rette«. Dilemmane krever synliggjøring av faglige, sosiale og verdimessige perspektiver, sier Solli. Han trekker inn som et eksempel det å ha et kategorisk eller et relasjonelt perspektiv på spesialpedagogiske tiltak.

Hvilken hovedretning som er den mest vanlige forståelsen, betyr en forskjell når det gjeder om spesialpedagogiske tiltak virker inkluderende eller ekskluderende.

Det er denne synliggjøringen av slike perspektiver som bør komme frem også i lærergruppene i arbeidet med pedagogisk analyse.

I artikkelen står det: « Et dilemma kan ikke løses, men må håndteres i form av refleksjon og kloke valg».

Det er nettopp muligheten til å ha denne type refleksjoner og velge tiltak ut fra disse, som gjør arbeidet i lærergruppene relevant.