Når gamle skolekamerater møtes innbyr situasjonen til mimring. Nylig møtte jeg igjen 21 tidligere medelever og to av lærerne våre til 30-årsjubileum. Og å mimre gjorde vi til gangs. Vi husket stort og smått som hendte, og det ble mang en god latter. Klassens sangfugl sang glansnummeret sitt fra den gang, og vi snakket dempet om dem som ikke lengre er blant oss.

De to lærerne var klasseforstanderne våre på henholdsvis barneskole og ungdomsskole. Begge var gode lærere, med masse fagkunnskap, trygghet og klare regler. Vi gikk alltid for å være en «hyggelig, men pratsom» klasse. En og annen uoverensstemmelse fant nok sted, men ingen av oss kunne huske at noen ble mobbet.

– Dere hadde med et godt grunnlag hjemmefra, mente barneskolelæreren, og ba alle hilse hjem til foreldrene sine. Det kan nok være at vi hadde det også, men ungdomsskolelæreren satte ord på det jeg tenkte: Barneskolelæreren la et godt grunnlag for hvordan vi utviklet oss, både som elever og som mennesker.

Hun var blitt en bitte liten, gammel dame på de årene som var gått, men når jeg tenker tilbake husker jeg henne som en høy, trygg person som brydde seg om den enkelte av oss. At omsorgen hennes ikke bare var overfladisk fikk vi virkelig se denne kvelden. Hun hadde med seg en hel pose med bilder og andre ting hun hadde spart på. Det ble allsang da hun plukket fram sangen hun hadde skrevet til klassen det siste skoleåret vårt sammen. Der var hver og en omtalt.

Da læreren i tillegg fant fram en bok vi hadde laget til en skoleklasse vi var på leir med i 6. klasse, var undringen stor. Den hadde vi jo sendt fra oss. Det viste seg at læreren vår hadde bedt klasseforstanderen for mottakerklassen om at han skulle sende den til henne når han en gang ryddet kontorplassen sin for siste gang. Mot alle odds var boken blitt returnert, og den hadde dessuten overlevd da læreren flyttet fra hus til leilighet for noen år siden. Mye var blitt kastet da, men ikke den.

Det var rart å lese brevene vi hadde skrevet. Vi skrev om oss selv, familie, husdyr, hobbyer, skolen og byen vår. Mye som var glemt begynte å demre for oss igjen.

I tiden som har gått etter klassefesten har jeg tenkt mye på møtet med gamle klassekamerater og lærere, og på den over 30 år gamle boken som dukket opp og overrasket oss. Den er bare en liten ting i den store sammenhengen, men det avslører hvilken omsorg vår gamle barneskolelæreren fortsatt har for oss. Hun var en viktig person for oss i en avgjørende periode i livet. Hvor viktig tror jeg ikke hun innser selv.

Torunn Helene Fredriksen