«Det er ofte de små tingene som hjelper.» Dette utsagnet hører vi ofte fra lærere som jobber med LP-modellen. Men hjelper de små tingene også på de store utfordringene?

På en skole har de jobbet systematisk med relasjoner som tema i hele kollegiet. De har lest og diskutert faglitteratur om ros og gode relasjoner. De har jobbet systematisk med å gi elevene ros og positive tilbakemeldinger. Dette har hatt god effekt – på flertallet av elevene. Men så er det Jørgen! Alle de forebyggende, gode tiltakene når ikke fram til han. Det virker nesten som om de har negativ effekt. Ros og positive tilbakemeldinger avvises konsekvent. Jo mer positiv lærer forsøker å være i kontakt med Jørgen, jo mer negativ atferd viser han. Han svarer frekt og tiltrekker seg stadig mer negativ oppmerksomhet i klassen og blant andre lærere.

Hva kan dette henge sammen med? Hvorfor har ikke ros og positiv oppmerksomhet effekt på Jørgen? Er det bare null-toleranse og straffetiltak som skal til? Er det bare dette språket han skjønner? Det er kanskje det han er vant til hjemmefra?

Generelle tiltak som ros og positiv oppmerksomhet har god effekt på de fleste elever. Fokus på slike tiltak bidrar også til å utvikle læreres relasjonskompetanse. Når det gjelder de få elevene som viser svært utfordrende atferd, er det viktig at en også leter etter annen kunnskap for å utvikle god praksis. Det kan selvsagt være individfaktorer som det er viktig å kjenne til, men den viktigste kunnskapen i slike tilfeller handler om å forstå seg selv som lærer, sine intensjoner, reaksjoner og sin påvirkning på eleven.

«En lærer kan ikke forklare eller forstå elevers handlinger, uten å inkludere betydningen av egen påvirkning i forklaringen» (Cato Wadel 1990).

Forhold i skolekulturen og den enkelte lærers følelser for de utfordrende elevene er viktige faktorer, særlig når utfordringer har vokst seg store. Når en elev har fått utvikle seg negativt over tid, når hans forsvar mot omgivelsene er så sterkt at det synes som han konstant slår rundt seg, verbalt og fysisk, da er det forståelig at også lærere får behov for å forsvare sin identitet og selvfølelse. I kollegiet utvikler det seg ofte sterke forventninger om at både rektor og lærerne som har slike elever i klassen gjør noe! Negativt fokus og omtale brer seg og smitter over på de som i utgangspunktet måtte ha  positive følelser for eleven.

I slike tilfeller er det vanskelig  å finne virksomme tiltak. Når grunnlaget for den autoritative lærerrollen uteblir er det lett å ty til autoritære virkemidler, noe som bare gjør saken verre. Null-toleranse for negativ språkbruk er vanskelig å håndheve om eleven ikke har respekt for verken lærere eller rektor. Konsekvenser som ikke har en intensjon om å fremme læring og positiv atferd fører skolen inn i autoritær praksis.

En LP-gruppe kan være  god hjelp for lærere som ønsker å se på sin egen påvirkning i de utfordrende sakene. Å kunne reflektere over lignende saker ut fra teori, fjerner presset fra den enkelte lærer som opplever å komme til kort. Behovet for å oppleve mestring og bevare selvfølelse gjelder ikke bare elever.  Kunnskap om motivasjon og mestring er like viktig for å forstå seg selv som lærer i relasjon til elever.

I skoler hvor lærere har et godt samarbeid og sterk tro på å mestre utfordringer i fellesskap, er det lettere for enkeltlærere å takle små og store utfordringer. Følelsen av å ikke stå alene er en viktig faktor i forhold til å tro på egen mestring. Når utfordringene er store er det særlig viktig å løse opp problemet i håndterbare deler, og sette små og realiserbare mål. Hva er det aller viktigste å få endret på kort sikt, og hva kan vi forvente på lengre sikt? De store utfordringene blir større om forventningene til endring er urealistiske. Det er som å spise en elefant, den må fortæres i små biter.

Torunn Tinnesand