Har du lagt merke til om elevene lytter til medelevers framføringer? Eller om de rett og slett overlater til lærer å høre og vurdere?  Er det slik at læringsmiljøet i klassen har blitt så elev- og dialogstyrt at elevene ikke lytter til en monolog som varer litt lenger?

For en tid tilbake blogget jeg om en bok med mange interessante artikler og fin tittel: Attending to silence; Educators and philosophers on the art of listening. Det handler ikke om å si hysj og få det stille i klassen, det handler om å bli bedre til å lytte.

Thomas Ziehe hevder at klasserommene får mer og mer et hverdagslig språk, det lyttes mindre mener han. Han er en av de som mener at lyttingen må få mer plass igjen, han vil ha mer lytting til hva lærer sier, slik at lytting til hva medelever sier også blir  aktivert. Har skolen tilpasset seg hverdagsspråket elevene kjenner hjemmenfra, spør Ziehe. Mye tyder på at lytting ikke tematiseres nok i undervisningen, i den elevorienterte undervisningen kan det bli slik at absolutt alle emner relaterer til hver enkelt elevs hverdagshorisont. Og den arter seg som vi vet, høyst forskjellig. Dette er interessant å tenke over  synes jeg. Det  handler ikke om å gå tilbake til tiden da lærers ord var det eneste riktige. Det handler om respekt for lytting til hva andre har å framføre. Her er en kort liste over hvilke lyttemoduser som kan forekomme i et klasserom, både hos deg som lærer og hos elevene:

  • Å lytte etter informasjon – da hører du etter det som er viktig for deg.
  • Å lytte kritisk – da evaluerer og utfordrer eller vurderer du
  • Å lytte empatisk – da er du åpen og velvillig – og den som snakker merker det, «taleren» blir god!

Mer om dette kan leses i boken: Muntlige tekster i klasserommet (Sylvi Penne og Frøydis Hertzberg 2008)

Kirsti Tveitereid